Anders Bergane er meget godt fornøyd med hvordan NBFF rusler og går om dagen. Alt er ifølge Anders Bergane i skjønneste orden internt i styret. "Styre" var for et år siden et fremmedord. Nå har NBFF etablert et styre, egen økonomi avdeling og er flinke til å skaffe seg sponsorer. Det sier seg selv at grunnlaget for fremtiden er lagt, det gjelder bare å gjøre ting på den riktige måten, sier Anders. Selv om Anders Bergane ser lyst på fremtiden ønsker han likevel å rette fokus på enkelte ting som kunne vært langt bedre.
 
Anders etterlyser profesjonalitet i det sportslige
Anders Bergane forteller at man har vært flinke på det administrative planet under for eks turneringene de siste årene, men det mangler litt på bredden i det sportslige. Bergane mener det er altfor få folk av typen som virkelig brenner for dette.
Da tenker jeg ikke nødvendigvis det å arrangere og stille opp. Der er vi kjempeflinke heldigvis. Men rett og slett på det sportslige. Norge er et bordfotball land stort sett bestående av spillere som kun koser seg på banen. Det er selvfølgelig fantastisk at de finner gleden i sporten! Og vi takker alle for at de vil spille! Likevel tror jeg sporten kunne hatt godt av fler av typen som virkelig satser litt på sporten.  
 
Vestlending med ambisjoner
Anders Bergane nevner at det finnes maks 2-3 spillere i Norge som han mener er såpass ihuga at de bruker mange mange timer hver uke.
Lars Tore Myge er et godt eksempel på en slik spiller som satser stort og omtrent lever for bordfotballen. Det var å ta i, men det virker nesten sånn enkelte ganger, forteller Anders.
 
Det finnes ikke mange i Norge man kan sitte på telefon med i en halvtime og diskutere resultater fra siste Grand Prix turnering ute i Europa uten selv
å ha deltatt der. Eller som fører treningslogg og leser idrettspsykologi. Det gjør faktisk denne vestlendingen, forteller Anders. 
 
Nerver skaper glede
Det er sjeldent å se nordmenn sitte igjen for å se finalekampene ute i Europa etter at man selv er slått ut. Vi kunne trenge folk som virkelig brenner for å bli ordentlig gode. Først da kan man få den viktigheten og seriøsiteten under turneringene her hjemme som kanskje gjør det hele enda litt mer moro. Er det mer prestisje over det hele, mer nervøsitet ute å går, mer viktig å vinne, mer status, blir det automatisk mer glede. Er mange i samme oppfatning vil man etter min mening få mye mer ut av dagen, bedyrer Bergane. Heldigvis har man den siste tiden fått endel spillere fra Kragerø som har gjort sitt til at det er meget jevnt i midtsjiktet i Norge. Det som har skjedd i Kragerø den siste tiden er virkelig bra for sporten i Norge. 

Det føles bedre å bli ferdig med en turnering når man har svetta, rista på hånda eller vært skikkelig irritert og skikkelig fornøyd. Er det "hett" i toppen blir gleden langt større når man først presterer. Det er ikke få ganger jeg har krangla med Trond Pedersen på jobb og virkelig fått opp temperaturen før en turnering. Gleden er selvfølgelig langt høyere når jeg da vinner enn om jeg skulle ha vunnet uten å omtrent ha pratet med Trond om turneringen i forkant, fortsetter Anders. 

Den 25-årige deltidsansatte nevner at det neppe er noen overraskelse at Jon Henning Bergane synes det er langt mer givende å spille turneringer der han møter gode utlendinger. Det vil for eksempel si; langt mer givende å slå greske Plytas 2-1 i kvartfinale enn å for eksempel knuse Myge 5-0 i en norsk turnerings finale. Det er rett og slett fordi prestisjen er høyere i utlandet blandt utlendinger, ikke nødvendigvis fordi Plytas er så mye bedre enn Myge. 
 
Anders Bergane er selvfølgelig inneforstått med at det er mange som ikke spiller for nødvendigvis å bli norges beste. Mange ligger på et jevnt nivå og slår endel spillere og taper endel kamper og de er fornøyd med det. Det er kjempebra det! Bergane etterlyser bare en metode på hvordan man skal få fram disse ivrige spillerne.
 
Tiltak?
Skal arrangementene under turneringene bli enda bedre må man se på det sportslige også. På det administrative er det selvsagt endel å hente også, forklarer Anders. 
 
Man kan legge turneringene til litt andre steder enn triste skoler. Et mer offentlig sted ville
kanskje øke seriøsiteten. Ordentlige premier, media dekning. Ingen blir begeistret av en sport der ingen jubler når man scorer. Alle spiller i olabukse og er likegyldige til resultatene på en  kjedelig skole med twist som premie. Entusiasme får frem nye rekrutter! De som husker shoot-out'en mellom Håkon Lunde og Marcel Kwiatkowski under fjorårets NGPIO vil skjønne hva som menes med engasjement og hvordan dette kan smitte over på andre.
 
Blir det entusiasme blant fler, folk stiller i treningsutstyr, det er temperatur under kampen, og vi får se jubel scener. Da ser sporten viktigere, kulere og mer interessant ut for nye. Det er fort gjort å se ut som studenter som spiller sjakk.
Uansett så er det nærliggende å tro at å få opp antall medlemmer i forbundet vil automatisk sørge for at sporten blir enda mer givende! Men for å få opp antall medlemmer så må sporten være givende. Hva kom først? Høna eller egget?
 
Målsettinger 
Anders Bergane er helt enig i at han selv synes det høres litt latterlig ut av et forbund som har 20 medlemmer å prate om sportslige målsettinger. Men hvorfor høres det dummere ut å si av et forbund; vi skal ha en mann i semifinalen i VM 2010  enn å si; neste NM skal vi arrangere i Oslo Spectrum med kjempe premier. NBFF skal være et forbund for både breddeidrett og toppidrett.   
  
Vi lever foreløpig stort sett på gamle spillere som har spilt i mange år og som ofte er forsynt. Får vi ikke opp noen talenter som virkelig vil bli gode vil de gode spillerne i Norge dø ut med Anders Grorud, Lars Tore Myge og Jon Henning Bergane. Da har vi et problem, sier sekretæren i NBFF. Anders innrømmer også ærlig at han savner noen på hans nivå som vil satse like mye som han selv for å kunne bli like god som de tre beste i Norge. Det virker nemlig umulig og jeg tror de tre har venta noen år på noen nye nå, avslutter Anders.